Når kommunen skal vurdere barns beste i krevende saker, handler det ikke bare om juss og lovverk. Det handler om å se – både nært og langt. I møte mellom lokalkunnskap og utenfrablikk kan barns stemmer få den plassen de fortjener.
En stemme på vegne av de som ikke kan målføre seg selv
Jeg har alltid kjent et visst ubehag når jeg gjennomfører barnerettsvurderinger. Den lille stemmen på skulderen «styggen på ryggen», minner meg stadig om hvor stort ansvar dette er: Å skrive på vegne av de som ikke selv kan målføre seg like tydelig som vi voksne kan.
Likevel takket jeg, sammen med min kollega, ja til å bistå en kommune i arbeidet med å løfte fram barns stemmer i en barnerettsvurdering. Oppdraget var del av en utredning om endring av skolekretser – et tilsynelatende teknisk tema, men i realiteten dypt menneskelig.
Bak sakspapirene lå en sårbar problemstilling: kommunen vurderte å legge ned tre grendeskoler for å spare penger. Slike prosesser setter ofte voksenlogikken om budsjett og struktur opp mot barnas følelser av tilhørighet og trygghet.
Et samarbeid på tvers av blikk
I august brettet vi opp ermene sammen med to ansatte i kommunen. Vi hadde et felles mål – å gjøre barnas stemmer tydelige.
Vi laget spørsmål til bruk i klasserommet, skrev brev til foreldrene med oppfordring om å «snakke med barna», og la opp til et strukturert arbeid i elevrådene. Både seksåringen og ungdommen i tiende klasse skulle få en reell erfaring med medvirkning.
Når barnas svar kom inn, satte vi oss sammen for å lete etter mønstre og sammenhenger. Kommunens ansatte bidro med lokalkunnskap – de var nærsynte, med blikk for detaljene.
Vi kom utenfra – langsynte, med perspektiv på barnerettighetene i et større bilde.
Sammen fant vi balansen mellom det nære og det lange. Og da ble oppgaven med å formidle barns stemmer langt mindre umulig enn den først virket.
Når lovverket møter praksis
Barnekonvensjonen fra FN (https://bit.ly/Barnekonvensjonen) er innarbeidet i Grunnloven § 104 (https://bit.ly/Grunnloven) og i opplæringsloven § 1-1 (https://bit.ly/Opplæringslova). Dette gir klare føringer for hvordan offentlige myndigheter skal sikre barns rett til å bli hørt i saker som angår dem.
Men lovverk alene gir ingen garanti. Det krever mennesker – med både hjerte og systemforståelse – som evner å samarbeide tett og tillitsfullt.
Erfaringen fra dette arbeidet var nettopp det:
Et samspill mellom de «nære» og de «fjerne» perspektivene som ga en grundig, balansert og respektfull vurdering – til nytte for både barna, kommunen og oss som formidlere.
Kommunalsjef for oppvekst sin refleksjon
«I samarbeid med IMTEC fekk vi verdifulle innspel til korleis prosessen fram mot ei barnerettvurdering kunne strukturerast. Gjennom eit utanfrå-blikk fekk vi avklart kva som må ligge til grunn for å kunne seie at barnet sitt beste er reelt vurdert i saka om endring av skulestruktur i kommunen. Via samarbeidsmøter på Teams, med gode diskusjonar og refleksjonar, har vi – med svært god støtte frå IMTEC – utarbeidd ei grundig og balansert barnerettvurdering som vart vedlagt saka.»
— Kenneth Bergstad, Kommunalsjef for oppvekst
Når det store blir smått nok til å lykkes med
Barnerettsvurderinger kan virke uoverkommelige. Men i møte mellom fagfolk med ulikt blikk skjer det noe viktig: Vi gjør det store arbeidet smått nok til å lykkes med.
Det nærsynte ser barnas hverdag.
Det langsynte ser barnas rettigheter.
Sammen sørger vi for at begge deler får plass – og at barns stemmer blir hørt når beslutninger skal tas.
Kilder og videre lesning
Forfatter:
Baard Johannes Johannessen, seniorrådgiver i Stiftelsen IMTEC
Baard arbeider med endrings- og utviklingsprosesser i oppvekstsektoren, med særlig vekt på skoleledelse, barnerettigheter og profesjonelle læringsfellesskap. Han har lang erfaring fra kommunal forvaltning og bistår kommuner og skoler i å omsette forskning og lovverk til praksis som fremmer barns beste.
Medforfatter:
Renate Macpherson, seniorrådgiver i Stiftelsen IMTEC
Renate arbeider med organisasjonsutvikling, ledelse og medvirkning i oppvekstsektoren, nasjonalt og internasjonalt.
