Å bruke stemmen i rom som utfordrer
Jeg kommer fra et land der det ofte føles godt å være meg selv. Som kvinne. Som en del av oss i utdanningssektoren. Som leder. Jeg kan bruke stemmen min slik jeg vil. Jeg kan ta mine egne valg. Jeg kan si imot. Jeg kan være uenig. Jeg kan være synlig, også når det koster. Det er lett å glemme det privilegiet vi har med å bo i et samfunn hvor dette er en selvfølge. Det ble det ikke i Doha.
Før jeg dro, hadde jeg flere samtaler med styret vårt, kollegaer fra flere verdenshjørner og familien min. Burde jeg delta, eller burde jeg la være. Hvorfor var jeg egentlig i tvil?
Den første grunnen er den viktigste. Jeg er mamma til en transkjønnet datter. Og jeg har enorme problemer med å akseptere at land i 2026 fortsatt behandler dette som noe som kan forbys. Som om det er et valg! Som om identitet kan vedtas bort. Dette opprører meg dypt, fordi det ikke handler om politikk for meg. Det handler om barnet mitt, og om alle barn og unge som fortjener å være trygge i seg selv, uansett hvor de bor eller reiser.
Jeg måtte derfor stille meg selv et ubehagelig spørsmål; hvordan kan jeg reise til et land der jeg opplever at grunnleggende rettigheter ikke gjelder likt for alle, uten at jeg samtidig bidrar til å legitimere det? Uten å “sportsvaske” eller pynte på et system jeg er dypt uenig i?
Den andre grunnen handler om meg som kvinne. Jeg har store problemer med å godta at kvinner skal ha færre rettigheter enn menn, som om vi er mindre verdt. Jeg merker hvor raskt kroppen reagerer når jeg møter strukturer som tydelig markerer forskjell, selv når de presenteres som “slik gjør vi det her”. Jeg kjenner på motstand. På sorg. På sinne. På en slags stille protest som sitter i ryggraden.
Men den tredje grunnen handler om meg som leder. Jeg leder en stiftelse som jobber for forbedring av utdanningssektoren. Hvordan kan jeg da, med det mandatet og den overbevisningen, velge bort en arena der verden møtes nettopp for å diskutere kvalitet, inkludering og likeverdighet i utdanning? Hvis jeg mener alvor med likeverd, kan jeg da bare delta når det er komfortabelt? Når konteksten ligner min egen?
Til slutt ble svaret mitt dette: Det krever mot å delta i dialoger som utfordrer, og å fremme en overbevisning om at alle har rett til å være seg selv, uavhengig av kjønnsidentitet, religion eller hudfarge. Det krever mot å ikke holde munn, men å snakke høyt om hva som må til for at vi skal kunne leve godt sammen. Og hvis jeg først skulle reise, måtte det være med en tydelig intensjon. Ikke å late som om alt er uproblematisk, men å være til stede med hele meg, også uroen.
Derfor valgte jeg å vinkle mine innlegg i Doha til det å høre til, det å få bruke sin stemme, og det å bli inkludert. Til likeverdig behandling. Til det som skjer med mennesker når systemer og kulturer enten åpner dører, eller lukker dem.
Og jeg har fått mange svært gode samtaler ut av dette. Folk i utdanningssektoren fra hele verden har lyttet, utfordret, delt erfaringer, og lagt sine perspektiver på bordet med en ærlighet jeg er takknemlig for. Noen kom fra kontekster der de kjemper for rettigheter i et mye brattere terreng enn jeg gjør hjemme. Andre kom fra steder der de er vant til at verdikonflikter håndteres på helt andre måter. Felles for mange var ønsket om å forstå mer, og samtidig et sterkt engasjement for barn og unges verdighet, trygghet og muligheter. Og at utdanningssektoren har et ansvar for å bringe håp til fremtidige generasjoner.
Samtidig skal jeg være ærlig på at det også var begrensninger som traff meg. Jeg opplevde det som innsnevrende å måtte gå egne innganger for kvinner enkelte steder. Jeg opplevde det som krevende å måtte dekke meg til på måter som gjorde at jeg kjente meg mer kontrollert enn komfortabel. Det er en merkelig følelse å være fagperson på en global scene, men likevel kjenne på at rammene for hvordan du blir sett og møtt er annerledes enn du er vant til.
Men her kommer det som gjør denne reisen viktig å skrive om. For samtidig opplevde jeg også noe annet. Jeg opplevde det som veldig trygt å ferdes ute, med svært lav kriminalitet i landet. Vi så at håndvesker og mobiltelefoner fikk ligge urørt. Jeg møtte svært mange hyggelige mennesker som uttrykte takknemlighet for at vi kom, for at vi delte, for at vi var nysgjerrige tilbake. Jeg møtte mennesker fra et land som står trygt i sin overbevisning, men som samtidig fremstod oppriktig interessert i å lære fra andre. Det ble jeg positivt overrasket over, selv om jeg er uenig i mye av verdigrunnlaget.
Det er nettopp her fordommer og begrensninger blir et reelt tema for meg. For noen av mine fordommer ble utfordret. Ikke fordi alt plutselig ble greit. Ikke fordi uroen forsvant. Men fordi mennesker er mer sammensatte enn overskrifter, og fordi dialog i praksis ofte er mer krevende og mer menneskelig enn dialog i teorien.
Jeg reiser derfor fra Qatar som et rikere menneske, glad for at jeg tok beslutningen om å reise. Jeg reiser hjem med flere nyanser, mer kunnskap, og flere relasjoner jeg tror kan bety noe over tid. Jeg er også uendelig takknemlig og stolt over å få være mamma til min transkjønnede datter i et land som Norge.
Marlen Faanessen
Direktør - Stiftelsen IMTEC