Jo flere kokker, jo mer søl? Ikke på Nordmøre

 

Det er nesten umulig å være uenig i at vi må bli bedre til å samarbeide rundt barn og unge. Alle vil jo det samme. At barn skal ha det trygt og godt, bli møtt tidlig, bli forstått riktig, og få hjelp som faktisk virker. Likevel er det ofte nettopp samarbeidet som gjør oss litt slitne i panna. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi samarbeid på tvers av fag og sektorer er krevende på ordentlig.

Akkurat nå er dette også tydeligere enn før, både politisk og juridisk. I Meld. St. 34 En mer praktisk skole løftes betydningen av å styrke laget rundt elevene, og meldingen peker på at samarbeidet på den enkelte skole er et viktig første trinn, mens samhandling på tvers av tjenester og aktører er neste store steg. Meldingen understreker også at kommuner må kunne organisere dette ut fra lokale behov, og at det ikke er hensiktsmessig at staten definerer én modell som passer for alle. 

Samtidig er det kommet lovendringer og presiseringer som forplikter velferdstjenestene til å samarbeide og samordne innsatsen når barn og unge har behov for sammensatte tjenester. Endringene trådte i kraft 1. august 2022, og omfatter blant annet plikt til samarbeid og samordning, barnekoordinator og regler om individuell plan. Utdanningsdirektoratet viser også til den tverrsektorielle veilederen som konkretiserer hvordan dette skal forstås i praksis, både på systemnivå og individnivå. 

Så ja, rammene er tydelige. Og nettopp derfor blir det ekstra interessant å snakke om det som ikke står i lovtekst eller stortingsmeldinger, men som avgjør om dette faktisk blir til noe. Nemlig hvordan vi får det til i hverdagen.

To logikker, ett felles mål

Noe av det mest spennende, og mest krevende, i dette samarbeidet er møtet mellom oppvekst og helse. Oppvekstfeltet er ofte preget av læringslogikk og involverende prosesser. Vi snakker mye om utvikling, relasjoner, mestring, tilhørighet og læringsmiljø. Vi vil gjerne ha med alle, skape eierskap, bygge felles forståelse, og utvikle praksis sammen. Helsefeltet er ofte preget av symptomer, vurdering, behandling og prosedyrer. Det handler om systematikk, kvalitetssikring, dokumentasjon, og tydelige ansvarsforhold. Når noe er alvorlig, må vi vite hva vi gjør, hvem som gjør det, og hvorfor.

Begge disse logikkene har store styrker. Og begge kan bli litt krevende for den andre siden, særlig når tidspresset er høyt og vi står i hver vår «hverdagssandkasse».

Oppvekst kan ha godt av mer prosedyre og standarder, slik at det blir tydeligere hvem som har ansvar for hva, og hva som skal skje når bekymring oppstår. Ikke som en tvangstrøye, men som et tryggere rekkverk. Helse kan ha godt av mer prosess og oversettelse. For prosedyrer lever ikke av seg selv. De må forstås, tilpasses, og omsettes til konkrete handlinger i barnehage og skole. Ellers blir de bare fine ord i et dokument, og det er jo ikke helt poenget.

Når vi får dette til, skjer det noe magisk. Da blir prosedyrene mer menneskelige, og prosessene mer presise. Da går vi fra «hva mener dere egentlig» til «nå skjønner jeg, og nå kan jeg gjøre noe med det».

Indre lag og ytre lag; samme system, på ulike arenaer

I praksis snakker mange kommuner om to “lag” rundt barn og unge. Det indre laget er det som er tett på barnets hverdag i barnehage eller skole, det som kan justere praksis raskt, og som kjenner barna best. Det ytre laget er støtteapparatet som kan kobles på når det trengs, og som kan bidra med andre perspektiver, fagkompetanse og tiltak. Begrepene brukes litt ulikt fra sted til sted, men denne grunnideen går igjen i både praksisfelt og forskning om tverrprofesjonelt samarbeid. 

Det indre laget kan være det som ofte kalles inkluderingsteam, skolemiljøteam eller ressursteam. Kjært barn har mange navn. Fellesnevneren er at dette er en arena der skolens ledelse, lærerkompetanse og ITO-kompetanse samler seg regelmessig sammen med skolehelsetjenesten og PPT, og jobber med både individblikk og systemblikk samtidig. Individblikk fordi noen barn trenger at vi ser dem litt tydeligere og handler litt tidligere. Systemblikk fordi barn ikke lever i et vakuum. De lever i hverdager, i grupper, i overgangssituasjoner, i voksenroller, i organisering, i relasjoner. Og noen ganger er det nettopp systemet som må justeres litt for at barn skal få det bedre.
Det ytre laget handler mer om tverrsektoriell samhandling på tvers av tjenester, det som Meld. St. 34 peker på som et større arbeid som må løses av eller i samarbeid med andre tjenester, ikke bare av skolen (eller barnehagen) alene. 

Det som er lett å være enig i, men vanskeligere å få til, er koblingen mellom disse to. For hvis det indre laget jobber for seg, og det ytre laget kobles på litt tilfeldig, da får vi ikke den helheten vi egentlig er ute etter. Da blir det fort mer kokker, mer søl.
Og det er her Nordmøre imponerer.

Oppvekstnettverk Nordmøre viser vei

På Nordmøre har kommunene satt i gang en felles satsing som er solid forankret og godt forberedt. De brukte ett år på forberedelser, og er nå inne i sitt første gjennomføringsår. Det alene fortjener applaus, for vi vet alle hvor lett det er å ville mye, og hvor krevende det er å rigge det ordentlig.

Samtidig som kommunene piloterer “Rett hjelp tidlig”, jobber de også med å innføre eller reetablere det indre laget i skolene og barnehagene. Altså de faste, tverrfaglige arenaene i hverdagen der ledelse, fagkompetanse, ITO, skolehelsetjeneste/helsestasjon og PPT kan møtes jevnlig og jobbe strukturert med det som faktisk skjer i læringsrom, utelek, overganger og læringsmiljø. Ambisjonen er tydelig. Etter hvert skal observasjoner og inkluderingsteam henge sammen, slik at samarbeidet i både det indre og ytre laget blir mer systemisk.

Og det er et smart trekk.

For “Rett hjelp tidlig” er i seg selv en samhandlingsmodell som flere kommuner beskriver som en måte å sikre tidlig innsats, samordnede tjenester og god involvering, nettopp ved å få flere tjenester til å se sammen og handle mer koordinert. 

Observasjoner satt i system, med mange profesjonsblikk

De siste ukene har vi i IMTEC vært med på tverrsektorielle observasjoner i flere barnehager, med særlig blikk på småbarnsavdelingene. Vi har gjort dette sammen med Øyvind Kvello fra NTNU, og lokale ressurser fra PPT, barnevern og helsestasjon, i tett samarbeid med barnehagen selv.

Og ja, det er akkurat så spennende som det høres ut.

Når mange fagfolk ser på det samme, skjerper vi både forståelsen og presisjonen. Vi har vært på utkikk etter barn som kan streve, barn som mestrer, barn som viser tegn som ikke nødvendigvis har blitt fanget opp tidligere, og barn som kanskje bare trenger at de voksne rundt ser dem litt tydeligere.

Vi har sett etter tegn i både fysisk og kognitiv utvikling, men også i det som ofte er vanskeligst å få øye på i en travel hverdag. Språkutvikling. Kontakt med andre barn og voksne. Regulering av følelser. Oppmerksomhet. Kreativitet. Overganger. Små signaler som enten kan være helt normale variasjoner, eller små varsellamper som trenger et ekstra blikk.

Samtidig har vi hatt et systemblikk. Hvordan organiseres hverdagen? Hvordan brukes voksenrollen? Hvordan jobbes det i team? Hva skjer i de hektiske øyeblikkene? Hvordan støttes fellesskapet uten at enkeltbarn forsvinner i mengden?

Og jeg må bare si det rett ut. Jeg er full av beundring!

Barnehage er ikke “bare lek”. Barnehage er høykompetent relasjonsarbeid i konstant bevegelse. Jeg har sett voksne som bruker hele seg, hele tiden, til å veilede barns språkutvikling ved å benevne det de gjør, spiser, prøver å uttrykke, det de føler og det de er nysgjerrige på.
Jeg har sett “blekksprutarmer” i praksis. Voksne som samtidig kan gi en rolig stund med puslespill og LEGO til et barn som trenger det, mens tre til fire små villbasser på den andre siden av rommet har et akutt behov for å få ut energi. Og så skjer det uten at rommet eksploderer, og uten at barnet som trenger ro blir glemt.

Det krever overskudd å jobbe i barnehage. Og det overskuddet kommer ikke av flaks. Det kommer av kompetanse, struktur, samarbeid, og en kultur der man hjelper hverandre.

Stormøtene etterpå, når læring blir felles

Etter observasjonene har vi hatt stormøter. Her har barnehagen fått tilbakemeldinger på både det vi ser av god praksis, og det vi mener kan være nyttig å rette blikket mot videre. Det har vært utrolig interessant å se hva som skjer når flere profesjonsblikk møtes rundt de samme situasjonene. Det blir mindre synsing og mer presisjon. Mindre “jeg tror” og mer “jeg har sett”. Og fordi vi ser med ulike briller, får vi også øye på ulike ting. Det fine er at barnehagen selv ofte har sett mye av det samme. Når de får anerkjennelse og bekreftelse fra flere hold, kan det gi både trygghet og energi. Mange sitter allerede med riktig magefølelse, men det gjør noe med oss å få den magefølelsen bekreftet og tydeliggjort.I de fleste tilfellene har observasjonene endt med at barnehagen fortsetter å følge utviklingen til barna, og fortsetter sin gode praksis, kanskje med noen justeringer og tydeligere felles fokus.

I noen tilfeller har observasjonene også ført til at barnehagen har fått trygghet til å involvere andre instanser videre, som for eksempel barnehabilitering eller BUP. Det betyr ikke at vi hopper over formelle vurderinger og ansvarslinjer, men at vi går inn i veien videre med et felles kunnskapsgrunnlag. Når PPT, barnevern og helsestasjon har sett det samme, blir det ofte enklere å avklare hva som er bekymring, hva som er utviklingsvariasjon, og hva som bør utredes eller følges opp.

Her treffer kommunene på Nordmøre ekstra godt. Fordi de gjør ikke samarbeid som en hyggelig idé. De gjør samarbeid som en struktur.

Koblingen som gjør det systemisk

Og her kommer koblingen til det indre laget inn som en liten, men veldig viktig brikke. Når observasjonene i barnehage og skole blir gjennomført tverrsektorielt, får vi et bedre og mer felles datagrunnlag. Når det indre laget møtes jevnlig, har skolen og barnehagen en fast motor for å omsette data til handling i praksis. Når disse to etter hvert kobles tettere sammen, får vi et system som både kan oppdage, forstå og følge opp. Ikke tilfeldig, men over tid. Ikke personavhengig, men strukturavhengig. Ikke bare i enkeltsaker, men også på systemnivå.

Det er akkurat dette de nasjonale føringene peker på. At samarbeid ikke bare handler om enkeltbarn, men også om systematisk samarbeid mellom tjenester, både for å løse oppgaver og for å gjøre hverandre i stand til å løse oppgaver. 

Pilot til felles satsing, med en tydelig plan

Denne runden har vært en pilotering der fire av åtte kommuner har vært piloter, mens de fire siste har deltatt i stormøtene for å få en konkret opplevelse av metoden og hente tips til egne gjennomføringer. I løpet av dette året skal alle kommunene på Nordmøre i gang, og det blir en rullering over de neste tre årene. Og til høsten setter vi i gang med skoler på tilsvarende måte.

Det betyr at dette ikke er et enkeltstående prosjekt. Det er en felles kompetansebygging og en felles måte å hente kunnskap på for oppvekst og helsetjenester som jobber med barn og unge. Og det er akkurat slik vi går fra usystematisk til systemisk. Ikke ved å lage flere planer, men ved å skape en felles praksis som gir data, læring og retning.

Og ja, vi skal utvikle en veileder for metoden, slik at erfaringene fra piloteringen kan oversettes til noe som er gjennomførbart også for andre. Målet er ikke å lage enda et dokument som støver ned, men å beskrive en praksis som kan hjelpe flere kommuner å rigge samarbeidet godt mellom oppvekst og helse.

Kred til Nordmøre

Til slutt må jeg gi skikkelig kred til Oppvekstnettverk Nordmøre. De gjør dette grundig og systematisk, med stor vilje til å lære, både av hverandre og av eksterne fagmiljø. Det er en sjelden kombinasjon av mot og ydmykhet. Mot til å prøve, og ydmykhet til å justere.
Jo flere kokker, jo mer søl? Ikke på Nordmøre. Her blir flere kokker rett og slett bedre mat.

Faktagrunnlag brukt i teksten

Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole, om å styrke laget rundt elevene, kommunalt handlingsrom og at tverrfaglig samarbeid på skolen er et første trinn, mens tverrsektorielt samarbeid må utvikles videre. 

Lovendringer i velferdstjenestelovgivningen vedtatt 11. juni 2021, med bestemmelser om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan, og ikrafttredelse 1. august 2022. 

Utdanningsdirektoratets temaside som viser til tverrsektoriell veileder om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier. 

Eksempler på “Rett hjelp tidlig” som samhandlingsmodell slik den beskrives i kommunal BTI-kontekst.