Tar rektor ansvaret for elevmedvirkning?

For noen dager siden traff jeg Lise-Marie på butikken. Jeg kjente med en gang at jeg ble glad da jeg så henne igjen. Som rektor forholdt jeg meg til mange elever, også Lise-Marie. Hun var 13 år da hun lærte meg en rektor-hemmelighet.

Det var tidlig førsommer, og jeg møtet Lise-Marie utenfor skolen. Litt bestemt spurte hun meg om hvem som skulle jobbe med elevråd kommende skoleår. Hun var selv en dreven elevrådselev. Litt beskjemmet sa jeg; «Det er ikke bestemt enda! Jeg gir deg beskjed når jeg vet mer!» Det var et faktum at det var en nøtt for meg å finne rett lærer til rett oppgave.

Jeg visste at det ikke var mange i kollegiet som brant for elevråd. Var det faktisk engasjement for elever det skrantet med på «skolen min»? Der og da tok jeg en beslutning; selvsagt skulle det være skolens rektor, meg, som jobbet med alle elevenes tillitsvalgte. Jeg hadde sett oppgaven, men unnskyldt meg med lite tid og mye møtefravær. Som leder på skolen trodde jeg at oppmerksomheten min hadde vært rettet mot både personal og oppgaver. Dette hadde jeg lært på rektorskolen! Det slo meg at jeg ikke hadde vært i stand til å oversette teorien til min jobb. Jeg gjorde et bevisst valg der og da; fra nå av ville jeg inkludere elevene i personaloppmerksomhet, på lik linje som samtaler med plasstillitsvalgt for de ansatte.

I det nye skoleåret jobbet jeg med Lise-Marie og en herlig gjeng unger fra 1.-10.klasse. Jeg ble raskt smittet av deres iver og engasjement. Jeg innrømmer at jeg lurte på hvordan spennet fra 6-16 år ville fungere? Det var jeg som bestemte at også småskolen skulle delta i elevråd som ledd i skolens ansvar for demokratiopplæring. 6-åringene var først litt generte, men bevares for en iver og kraft de la for dagen når de forstod at vi sammen kunne forme skolehverdagen. Når jeg jobbet med elevråd handlet jeg som jeg hadde plukket opp på rektorskolen; jeg valgte situasjonsbestemt ledelse og møtte elevrådet med tillit og inviterte alle i elevråd til samarbeid.

Siden den gang, gav jeg aldri elevrådsoppgaven fra meg. Den tilhørte meg, rektor, og jeg erfarte stor glede og engasjement over den oppgaven.

I ettertid har jeg forstått at jeg gjorde det eneste riktige. Som Hargreaves og Shirley skriver i den skolekritiske boka «Fem veier til elevengasjement», er det skoleleders hovedansvar å engasjere elevene. De skal hver dag kunne glede seg til en ny skoledag med utgangspunkt i deres egen motivasjon og glede over å lære. Den leksa lærte jeg ved at jeg i en årrekke arbeidet med elevråd. Som rektor var jeg bevisst på at jeg både var relasjon- og oppgaveorientert, og slik fylte jeg kravene som Skogstad et al. formidler, som grunnmuren for god ledelse. Men jeg hadde ikke tenkt at det var i direkte arbeid med elevråd at jeg kunne legge grunnlag for en genuin kontakt med skolens viktigste brukere. Skolen ble aldri den samme etter at jeg som rektor inviterte elevene til å ha en tydelig stemme på deres egen «arbeidsplass».  

Jeg tror på elevers glede over læringsoppgavene. Det var mitt rektoransvar å legge til rette for den type læring.


Skrevet av: Baard Johannessen
Sist endret: 05.04.24
 


 

Litteratur:

Glosvik, Ø., Langfeldt, & Roald, K. (2014). Rektorrollen – om å skape ledelse i skolefellesskapet. Cappelen Damm.

Hersey, P. & Blanchard, K. H. (1982). Management of organizational behavior: Utilizing human resources. Englewood-Cliff.

Shirley, D. & Hargreaves, A. (2022). Fem veier til elevengasjement. Cappelen Damm.

Skogstad, A. & Einarsen, S. (2002). Ledelse på godt og vondt. Effektivitet og trivsel. Fagforlaget.

Kunnskapsdepartementet (2017). Læreplanen for kunnskapsløftet.